26. august 2020
Konkurranseplanen for 2020-sesongen var spennende og ambisiøs med blant annet Swedeman og langdistanse-VM i Almere, men da coronapandemien kom ble alt selvfølgelig (og helt riktig) avlyst. Det var lite å se fram til det nærmeste året, annet enn flere timer på rulla og et og annet virtual race for å teste formen. Så da jeg ble invitert til å være med på Thor Xtri Limited Edition i august var jeg ikke vanskelig å be, og sikret meg en startplass med en gang. Flere i Team Blanktjern Coaching ville være med, og til slutt var vi 8 påmeldte.
ThorXtri starter i Lysefjorden med 3,8 km svøm inn fjorden til Lysebotn. Svømmingen er nok en av de mest krevende som finnes i triatlonsammenheng. Ikke bare er fjorden iskald, det er også et vannkraftverk der om sender ut enorme mengder vann og skaper sterk motstrøm innover fjorden. Syklingen starter med 27 hårnålssvinger opp fjellsiden fra Lysebotn og 1000 høydemeter de første 15 km. Totalt 180 km og 2400 høydemeter skal tilbakelegges før man når Borestranda og avslutter med et maraton langs kysten og målgang ved Sverd i fjell-monumentet i Hafrsfjord.
Jeg og min eminente support, Thomas, satte oss i bilen torsdag morgen kl 05 med kurs for Sirdal/Lysebotn. 13 timer i bil er ikke optimal oppladning, men det var det beste valget både ift logistikk og smittevern. Da vi kom frem til Sirdal Høyfjellshotell stod Torgeir og Jefry nærmest og trippet, klare til å teste syklene og sykkelbein. Jeg slengte hjula på sykkelen og Blanktjern sykkelklær på kroppen (vi måtte jo matche og fremstå som et knallsterkt team) og ble med på en liten trilletur i finværet.
Kvelden ble brukt til å pakke skiftesone- og supportkasser og planlegge og plotte drikkestasjoner på kart og GPS. I ekstrem-triatlon må man nemlig klare seg selv med egen support og følgebil. Torgeir hadde gjort en kjempejobb i forkant og funnet gunstige stoppesteder for supporten langs løypa.
Fredag formiddag kjørte vi ned til Lysebotn for å teste vannet og rekognosere første del av sykkelløypa. Team Blanktjern Coaching hadde blitt redusert fra 8 til 4 de siste månedene pga diverse skader og corona reiserestriksjoner. Jeg, Torgeir, Jefry og Raymond hoppet ut i fjorden med neopren fra topp til tå. Vannet var overraskende varmt, hele 13 grader! Været var strålende og sjøen blikkstille. Strøm kjente vi ikke noe til, men lenger ut i fjorden så vi en urovekkende vannstrøm ut fra fjellsiden.
Etter 50 min biltur opp krappe svinger og storslått natur var vi tilbake på hotellet for pastalunsj, registrering og race brief. Fikk klemt inn en liten løpetur også for å få beina igang.
Etter middag og fylling av 15 drikkeflasker, gelflasker, softflasker og camelbak var det sengetid kl 21.
Vekkeklokka kimte ubønnhørlig klokken 02.30. Hotellet hadde ordnet frokost som kunne fortæres i bilen på vei til Lysebotn. Over fjellet var det tåke og trolsk stemning. Yr meldte om 25 grader og sol, men det var ennå noen timer til sola skulle stå opp. Framme i Lysebotn skulle jeg sykle en liten tur i stappmørket og kalibrere wattpedalene. Da jeg skulle snu hadde jeg for liten fart og gikk i bakken med et vannvittig smell. Fortumlet reiste jeg meg opp med smerter i venstre kne. Jeg plukket opp sykkelen og prøvde å sykle tilbake til skiftesonen, men bakhjulet gikk ikke rundt. Neeeei! Er konkurransen over før den har begynt? Jeg bar sykkelen ned til skiftesonen og fikk sjekket den med hodelykt. Heldigvis var bare hurtigkoblingen slått ut av stilling, og en liten løsning, retting og stramming løste problemet. På kneet var det et vakkert skrubbsår.
Etter en siste pep-talk med Thomas var det på med våtdrakt og ut i båt for å bli kjørt 3,8 km ut i fjorden til Geitanes hvor svømmestarten var.
Svøm
Starten gikk klokken 05.00. Vannet kjentes ikke så kaldt, selv om det nok var 12-13 grader. Pga kulde og motstrøm med antatt lang svømmetid for de fleste, var det ingen restriksjoner på neopren. Jeg hadde neoprenhette, vest, shorts og sokker, men droppet hansker. Det var bek mørkt og jeg satte kursen mot lysene innerst i fjorden. Jeg valgte korteste vei,rett mot Lysebotn, noe som i etterpåklokskapens lys trolig var dumt. Første 1000 meter syntes jeg at tempoet var bra (til meg å være), men så var det stopp. Jeg møtte den beryktede motstrømmen fra kraftverket! Jeg kjempet og svømte så hardt jeg kunne, men det føltes som å svømme i et motstrømsbasseng og strømmen nappet i neoprensokkene. Jeg følte jeg lå og så på den samme fjellformasjonen på høyre side i en evighet. Etter 40 minutter var jeg gjennom og farten økte igjen. 40 minutter på 1000 meter! Etter 1 time og 53 minutter kravlet jeg meg opp gjennom tangen. I skiftesonen så jeg at jeg i hvert fall ikke var sist.
Sykkel
Thomas stod klar, og etter en effektiv T1 satte jeg meg på sykkelen. Jeg hadde et mål om å kunne kjempe i toppen, men var nummer 19 av 27 etter svøm. Jeg må få gjort noe med denne svømmingen…
Men nå kunne jakten begynne! Jeg la meg på rundt 300 watt og begynte klatringen. Oppover hårnålssvingene begynte jeg raskt å ta igjen folk. Jeg følte meg sterk, men visste jeg hadde en lang dag foran meg og hadde et snev av frykt for at jeg startet for hardt. Jeg fortsatte å plukke konkurrenter oppover bakkene, kanskje 5-6 før toppen på 15 km. Etterhvert begynte sola og bryte gjennom tåka. Dette blir en bra dag! Etter ca 20 km forsvant pulsen sykkelcomputeren. Var pulsbeltet tomt for batteri? Pulsklokka viste puls på 83. Det stemmer ikke. Ja, ja, tenkte jeg, flere av proffene kjører på «feel», det kan jeg også gjøre. Jeg fortsatte å tråkke jevnt og hardt og tok stadig igjen folk. Drikkestasjonene gikk knirkefritt. Thomas hadde full kontroll med fargekodede flasker, plastlaminert ernæringsplan og GPS-plottede møtepunkter. Og jeg fikk positive sekunderinger hele veien. Førstemann var det lite å gjøre med, men jeg tok innpå resten. Selv om det på løypeprofilen så ut som en lang nedoverbakke fra toppen på 15 km, så var det en del bakker å forsere, men det føltes lett.
Rundt ca 60 km gikk sykkelcomputeren i dvalemodus. Nesten tom for strøm? Hva i svarte? Den var da fulladet! Har den brukt opp all strømmen på å søke etter manglende pulsbelte?
Plutselig var jeg uten wattmåler, men jeg hadde fremdeles tid, fart og distanse på klokka. Javel, jeg kjører på følelse, føler meg i toppform og tar stadig igjen folk. Dette går bra!
Det var god stemning langs løypa. Supporten til andre utøverne hoiet og heiet og de fikk tommel opp, vink og smil tilbake. Jeg smilte og sa hei til alle jeg passerte. Mest fordi det var så god stemning og for å være hyggelig, men kanskje også litt for at de skulle tenke; «Oi, han der ser sprek ut, han kan jeg ikke henge på.» Litt taktikk og «mind games» må være lov.
Etter ca 110 km hadde jeg klatret til 5. plass, og jeg nærmet meg 4. og 3. plassen raskt. 8 minutter bak pallen.
Jeg nærmet meg kysten og landskapet ble mer rullende. Det begynte også å bli ganske sterk sidevind. Jeg lå godt i tempobøylen, gjorde meg liten og presset meg gjennom vinden. Fremdeles bra overskudd og trøkk i beina. Ved 132 km kom plutselig supportbilen til nr 9 opp på siden av meg. De hang ut av vinduet og ropte. Inni tempohjelmen hører man svært dårlig, men til slutt hørte jeg hva de sa: «Du har kjørt feil!» Hæh! Kjørt feil? Det stod da et skilt som pekte rett fram. «Du skulle ha tatt av til venstre mot Brusand!» Vi ble stående å se på trackeren og kartet og de prøvde å forklare, men jeg skjønte ingen ting. Det skulle jo være godt merket og løypevakter i alle kryss. De fortalte at de hadde snakket med Thor, sjefen sjøl. Ved en feil hadde ikke avkjørselen blitt merket og løypevakta hadde av en eller annen grunn forduftet når jeg kom forbi. Jeg måtte bare snu og tråkke tilbake. 6 km ekstra og minst 10 minutter tapt.
Oppover bakkene i retning Brusand stod Thomas og ventet med nye flasker. Jeg ble litt demotivert, for jeg hadde falt tilbake til 9. plass og lå nå 20 minutter bak 3. plassen. Langs Jærens strender oppover mot Bore var det heftig motvind. Jeg prøvde å omdanne irritasjonen til ekstra watt i pedalene og klatret etterhvert opp til 5. plass igjen. Konkurrentene ble nok litt forvirret av å bli tatt igjen av samme person for andre gang…
Løp
Jeg trillet inn i T2 med 5:51 i sykkeltid og var 12 min bak tredjeplassen. På med tørre sokker, sko, solbriller, caps og løpesekk. Nok en effektiv skiftesone med god hjelp fra super-support Thomas. Kjekt å ha noen til å ta på seg sokkene. Nå gjenstod bare en maraton langs kysten til Hafrsfjord. Jeg startet i rundt 4:30/km tempo og tok fort igjen nummer 4. Han gikk. Jeg spurte om han var OK eller trengte noe hjelp, og han kunne fortelle at han hadde pådratt seg en strekk i leggen for et par uker siden og klarte ikke å løpe. Han hadde allikevel bestemt seg for å gå maraton for å fullføre. Tøff fyr! Jeg ønsket ham lykke til og løp videre. Jeg holdt tempoet greit første 16 km, men varmen begynte å merkes. Heldigvis hadde Thomas kjøpt inn flasker med kaldt vann som jeg kunne helle over meg på de avtalte supportplassene. Løypa var tøffere enn forventet, og etter klatring over svaberg, steiner, sauegjerder og løping i sanden på Solastranda begynte beina å bli tunge. Det ble etterhvert hardt å holde 5:00/km-tempo og jeg fikk negative sekunderinger ift tredjeplassen. Avstanden økte gradvis og var ca 16 min ved halvmaraton. Jeg fikk konsentrere meg om å holde beina i gang og holde på 4. plassen. Løpingen var ganske ensom. Jeg så ingen foran meg og ingen bak. Folk solte seg på stranden, badet og spiste is. De lurte sikkert på hvilken tulling som sprang der alene i lycra og med startnummer. Thomas sa han fikk assosiasjoner til Forrest Gump da han så meg løpe langs vannkanten, forbi alle de «normale».
Etter at jeg krysset Hafrsfjordbrua så jeg plutselig to personer bak meg, startnummer 9 og hans support kom løpende. Jeg prøvde å øke litt, og lyktes en kort periode, men så kom de gradvis nærmere igjen. Med 5 km igjen til mål kom unge Sivert og hans løpende support opp på siden av meg. Huff, nå må jeg gjennom 5 km med kjemping og smerte, tenkte jeg. Men Sivert var ikke interessert i noen spurt. Han visste at jeg hadde syklet feil pga manglende merking, og at jeg derfor burde ha vært mye lenger foran ham på løp. Han foreslo derfor at vi kunne løpe sammen til mål, og at jeg kunne krysse mållinjen først som nr 4. En fantastisk hyggelig gest! Vi holdt et bra tempo inn mot mål, rundt 5:00+ pace, og småsnakket om løpet, triatlon, ishockey og burgeren og cola som ventet ved mål. Dette var hans første triatlon, og han hadde som mål å fullføre under 12 timer, noe han lå an til med god margin. Imponerende! En veldig trivelig avslutning på løpet. Framme i Hafrsfjord måtte vi bortom Sverd i fjell-monumentet og ta bilder, før jeg krysset målstreken et par skritt foran Sivert. En «high five» med Sivert og så la jeg meg ned på gresset. Der ble jeg liggende og fikk servert cola, vann og burger som ble fortært i horisontal stilling. Kroppen ville ikke være med på noe annet før etter en halvtime. Løpingen ble unnagjort på 3:47 og totaltiden ble 11.40.51.
ThorXtri var et eventyr! Svømmingen i stummende mørke med bratte fjellsider og blikkstille vann var magisk, men også grusom pga kraftverkets usynlige og voldsomme motstrøm. Underveis føltes det tidvis som om alt gikk galt, men allikevel var konkurransen en fantastisk opplevelse. Naturen var storslått, stemningen var god og supporten gikk knirkefritt. Thomas hvilte ikke et sekund, han hadde stålkontroll, og support- og ernæringsplanen fungerte perfekt. Ofte har jeg fått kramper på løp i varmt vær, men denne gangen kom krampene først etter målgang. Sykkelformen var fantastisk og løpsformen god. Som i et eventyr, så gikk det bra til slutt!
