Ironman World Championship, Hawaii

16. november 2019

Går vi tilbake til april i vår og ser tilbake til Ironman Sør Afrika, hvor jeg kvalifiserte meg til VM Ironman på Hawaii. Så har dette vært en super spennende reise. Jeg lærer hver eneste dag og håper å kunne ta med meg alt dette videre.

Jeg og Gro Hege hadde booket hotell på Hawaii for over et år siden, for til Hawaii skulle vi. Uheldigvis hadde Gro Hege litt stang ut og klarte ikke å kvalifisere til årets utgave av VM i Ironman. Men neste år…..

Vi valgte å reise ned til Hawaii 16 dager før konkurransen, for det å kunne akklimatisere og venne seg til de ekstreme værforholdene var viktig. Vi merket raskt at her var det like varmt, og like høy luftfuktighet som vi hadde blitt fortalt.
Vi reiste ned med et håp om at dette skulle bli en ny god opplevelse etter en sesong som har gått over all forventning. Dette har vært min første sesong hvor jeg kan kalle meg en triatlet.
Vi oppdaget raskt at treningen på Hawaii gav oss litt å tenke på rundt varmen og luftfuktigheten, her var det bare å legge en god plan for drikke og ernæring. Vi tok kontakt med innfødte for å få litt lokal kunnskap, og fikk anbefalt å bruke mye salter og elektrolytter.

Vi fikk brukt dagene inn mot konkurransen godt. Vi bodde rett ved starten og svømte ut fra Piren hver morgen for å gjøre oss kjent med vannet, syklet mye i løypa og testet ut Aliì Drive på løpingen. Kjente dag for dag at det nærmet seg, spesielt da min gode venn Hans Ove kom ned søndagen før konkurransen. Han hadde også klart å kvalifisere seg etter en god Ironman i Haugesund.

Åpningsseremoni, racebrief og innsjekk av sykkel og utstyr var nå gjort, og den store dagen var her!

I år var det start på svømmingen etter årsklassene og vi i agegroup 45-49 år skulle starte som gruppe 5
Så først at pro herrer og damer startet, så klasse 18-39 og klasse 40-44.
Svømmingen er fellesstart og med godt over 300 overivrige gubber i min klasse, blir dette en god mølje.
Startskuddet går, jeg velger å legge meg litt ut til venstre for å unngå alt for mye kaos, kommer meg godt inn i rytmen og tenker at dette skal bli bra. Så skjer det igjen, som det har gjort i de siste konkurransene, jeg begynner å bli usikker og prøver alt jeg kan å unngå alle de andre i vannet. Får panikk og begynner å hyperventilere, roer helt ned og finner igjen rytmen. Dette skjer 3-4 ganger, jeg klarer ikke å finne en god rytme- før jeg bestemmer meg for å nyte og glede meg over at jeg faktisk er på Hawaii. De 2% beste triatletene i verden er her. Faktisk!
Kommer opp av vannet, ser på klokken og noterer at dette ikke har gått raskt i det hele tatt. Men sier til meg selv, i disse bølgene og dønningene var ikke dette så ille allikevel. Så jeg velger å legge det bort. For nå skal jeg ut å sykle, og her er det bare å holde fokus.
Syklingen her på Hawaii er ikke noe kjære mor, så her kreves det at jeg tar fram det jeg har.
Velger å ikke stresse ut på syklingen, men ser raskt at jeg tar igjen masse folk og blir ivrig etter å kunne gi gass. Planen er å la de første 20 minuttene gå med til å finne rytmen, begynne å spise og drikke.
Finner en god rytme videre utover Queen K, plukker masse folk, hoi- dette var kult!
Fokus på drikke, ernæring og salter satt helt fremme i pannebrasken. Fylte på hele veien, og drikker ikke mindre en 12-13 liter med væske på syklingen.
Kommer inn mot T2 og gjør meg klar til å sette fra meg sykkelen for å begynne å løpe.
Løper inn i T2 og beina er helt visne…
Får på meg løpeskoene og beina vil ikke sette fart, helt slutt.
Skjønner ingen ting, og jobber iherdig med hodet for å finne energi. Stopper på første matstasjon, og drikker og spiser alt de har for å kunne komme til hektene. Velger å gå og stoppe på alle de første drikkestasjonene frem til 20 km, da det faktisk blir bedre å løpe og ta med seg drikke i fart.
Beina vil ikke, og jeg må bare innse at varmen og luftfuktigheten har tatt meg her på Hawaii.
Så de siste 20 km blir det bare å jogge igjennom og nyte det å være her på The Big Island.
Begynner allerede under siste del av løpet å tenke på 2020, for her er det bare muligheter for å kunne forberede seg.
Begynner å nærme meg målstreken og kjenner at tårene presser på tross alt, dette er og har vært en stor opplevelse- Nå skal jeg også endelig få lov til å holde rundt Gro Hege, som gjennom hele dagen har vært der for meg- ropt og sekundert, tross min tunge dag.
Jeg kommer i mål til tiden 9 t 52 minutter, noe som også gir meg motivasjon til enda mere trening- for tross en dårlig gjennomføring så er jeg under 10 timer.

Så nå er det bare å la dette gå inn på kontoen for god læring, og bruke det neste året til å være enda bedre forberedt!

Kjører Ironman Florida 2. november for å være klar til Hawaii 2020.

Takk til:
Gro Hege, kona mi som støtter meg i alt og har trua på meg!
HANK Sport som støtter oss med godt utstyr, som gir meg mulighet til å yte vårt beste.
Velocity Sport AS, med Marius Nordby, som støtter opp med de beste syklene på markedet
Blanktjern Coaching som gir oss muligheten til å leve ut drømmen