27. august 2019
Sola skinte på Norseman, 3 august 2019 – En varm dag fra start til slutt
Dagene før Norseman 2019 gikk til å gjøre de aller siste forberedelsene. Det var magisk å være på plass i Eidsfjord nok en gang- tre år siden jeg gjorde Norseman for første gang i 2016- og ett år siden jeg var support for min kjære far som gjennomførte konkurransen i 2018. Jeg følte meg skikkelig klar, og dagen før start gledet jeg meg mer enn jeg gruet meg til å hoppe ut av fergen klokken 05:00 lørdag 3 august. Ikke minst så jeg veldig frem til å dele denne dagen- og den opplevelsen Norseman er- med mitt support team bestående av to av mine beste venner og kjæresten min.
På fergen var jeg rolig, og da jeg endelig hoppet ut av fergen grytidlig denne lørdagen hadde jeg en veldig god følelse. Jeg gledet meg til å begynne å svømme. Vanntemperaturen var betydelig varmere enn i 2016, så forholdene kunne ikke vært bedre. Det var nesten så jeg ikke trodde på værmeldingene, fordi jeg sterkt forbinder Norseman med å være en kald affære. Og jeg hadde aldri kunne ha gjettet på forkant at det var varmen som skulle bli den største utfordringen min denne gangen. Det var nemlig kulden sist i 2016. Og på Norseman kan jo alt skje- noe også tiden ville vise utover konkurransedagen. Startsskuddet gikk, og jeg fant roen blant et hav av svømmere og en god rytme ganske med en gang. Navigeringen gikk også bra.
Da jeg kom til land og så på klokka hadde jeg brukt 1 time og 9 minutter på 3800 meter. Det gav meg et skikkelig kick- for en start, tenkte jeg. Dette var nesten 15 minutter raskere svøm sammenlignet med min svømmetid fra Norseman i 2016. Nå gledet jeg meg bare til fortsettelsen.
På sykkelen begynte det å bli enda varmere- men av en eller annen grunn ventet jeg litt på at det skulle bli kaldere. Det gjorde det imidlertid ikke- det ble hele tiden varmere. Og det var fantastiske forhold over Hardangervidda. Jeg nøt turen, og fant et bra tempo som ikke var for fort, men heller ikke for sakte. Inn til T2 var jeg veldig fornøyd til tross for at utforkjøring er en stor svakhet hos meg. Mange kjørte fra meg i nedoverbakkene fra Imingfjell, men med «friske» ben tenkte jeg at jeg ser dem igjen under løpingen.
Løping er generelt den disiplinen jeg føler jeg er best på, så når man har «overlevd» syklingen, er jeg som regel alltid veldig klar og gleder meg til løpingen. Det er også veldig oppmuntrende å komme til løpingen, for da er det liksom bare det som gjenstår. Og målgang på Gaustadtoppen er «bare» 4,2 mil unna. For hvert skritt man tar, er man jo alltid ett skritt nærmere. Men så smalt det. Og det føltes litt som det kom helt ut av det blå. Etter kun 500 meter med løping så begynte jeg å kaste opp. Dette hadde jeg aldri opplevd før. Jeg løp jo ikke for fort- så det var ikke fordi jeg hadde presset meg for hardt. Røde kors stoppet flere ganger og lurte på om jeg trengte hjelp, men jeg sa først at jeg ikke hadde tid. Hodet og bena ville bare løpe, men noe mellom der stoppet meg. Jeg tenkte først at kvalmen ville gå over- jeg måtte bare fortsette.
Løpingen ble imidlertid såpass tøff at jeg vil si jeg aldri har vært så langt nede i en konkurranse noengang før. Jeg klarte ikke holde på noe som helst av mat/drikke som jeg prøvde å ta til meg. Selv om jeg tok salt-tabletter underveis som gjorde det betydelig bedre i perioder slik at jeg klarte å løpe litt innimellom, mistenker jeg at jeg undervurderte sterkt hvor mye salt jeg burde ha tatt for å håndtere denne varmen. Det var jo opp mot 30 grader inn mot Rjukan. Man lærer så lenge man lever.
Zombie hill ble det eneste stedet under løpingen jeg følte meg bra- så jeg løp deler av disse bakkene. Etter å ha passert cut off på 32.1 skrudde kroppen seg nok en gang av, og turen opp til Gaustadtoppen ble på det som føltes som en fullstendig «tom» maskin. Halvveis opp til Gaustadtoppen trodde jeg på et tidspunkt at det ikke kom til å gå. Men takket være verdens beste support team som fulgte meg opp, klarte vi det likevel. En liten, reddende salt-tablett og alvorsprat med Mette Pettersen ca. 1 km fra målgang hjalp også på for å klare å nå toppen.
På dette tidspunktet inn i konkurransen ble tid og plassering uviktig. Det ble en litt annen Norseman enn 2016, men på mange måter er jeg mer stolt over at jeg nådde toppen denne gangen- på bakgrunn av at jeg endte opp med den kroppen jeg endte opp med.
Viktigst av alt er at jeg fikk delt denne dagen, både nedturene og oppturene som meldte seg i løpet av konkurransen, med mine beste venner og kjæreste- noe som jeg har sett frem til i lang tid. Og jeg kommer til å leve lenge på denne opplevelsen.
