16. juli 2019
Denne konkurransen har stått på planen i hele vinter. Den skulle være en god gjennomkjøring før ferien, og en god siste utblåsning før Swedeman Xtreme Triatlon i Åre 20.juli. Nå gikk jo ikke Ironman i Sør Afrika helt som planlagt for min del, så sistnevnte konkurranse går ut – istedenfor blir jeg support for Frode i Åre og kjører Ironman i Kalmar. Målet er en VM-plass i fulldistanse på Hawaii. Tur til Hawaii blir det uansett, siden Frode kvalifiserte i Sør-Afrika – men det hadde vær gøy om vi begge sto på startstreken, så jeg gir det en sjanse til – og fokuset mitt ligger der, på Ironmandistansen.
Ukene etter Sør Afrika var forholdsvis tunge – energinivået sank som en stein, og jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Jeg lå på 6-7 treningstimer i uka, men var helt utslitt og umotivert. Riktignok var det endel som skjedde annet som tok tid – påskeferie, forberedelser av hus og hyttesalg og oppstart av husbygging. For å booste formen litt bestemte vi oss for å ta med jobben å reise til Mallorca en uke. Av erfaring så hjelper det å være i et miljø der man kun trenger å tenke på trening og hvile. Men det hjalp ikke. Det gikk greit så lenge jeg var i gang med noe, men jeg var utrolig trøtt og uopplagt ellers. Jeg måtte sove midt på dagen, og orket nesten ikke stå opp om morgenen. Jeg var faktisk veldig bekymret for at noe var alvorlig galt med meg. Det viste seg at jeg led av stor jernmangel – noe som jeg hadde mistenkt, og allerede hadde begynt å ta medisiner for på Mallorca. I tillegg til lave verdier på vitamin B og D, så det var bare å begynne å ta tilskudd og smøre seg med tålmodighet.
Etterhvert som ukene gikk kom energien mer og mer tilbake, og jeg er utrolig gladfor at det ikke var noe verre. Det er jo bare en filleting når man vet hva mange andre sliter med.
Jeg økte intensiteten på øktene gradvis, og for to uker siden hadde jeg en skikkelig god gjennomkjøring på sykkel på vei ut til hytta. Beina var magiske, trykket i pedalen godt og jeg skjønte at nå var jeg på G igjen. Det var fantastisk – et vendepunkt etter en tung vår.
Håpet om å kunne kjøre relativt greit i Helsingør kom tilbake. Oppgaven var å kjøre hardt, men fornuftig og teste ut en høyere intensitet enn det jeg har lagt meg på før. Jeg skulle presse meg litt ekstra, men ikke så hardt at det smalt helt, bare litt J Så fikk vi se hva det holdt til. Avtalen var at hvis jeg kvalifiserte til VM i halvdistansen som går i Nice til høsten, så skulle vi dra – Frode visste vi ville kjempe i toppen om ikke noe spesielt skjedde underveis.
Vi kom til Helsingør Torsdag kveld etter en lang dag i bil fra Trondheim. Vi hadde en plan om å løpe turen ut av beina uansett hva klokken ble når vi kom fram, men lufta gikk helt ut av oss når vi kom på hotellet så det ble rett til sengs og heller få en god natts søvn.
Fredag morgen syklet vi en runde i løypa. Den passet meg perfekt – lange flater kombinert med litt rullende terreng og små kneiker her og der tross endel krappe svinger. Jeg skjønte at her kunne jeg holde et godt trykk uten at det kostet altfor mye. Svømme og løpeløypa var jeg mer bekymret for. De var begge laget med det som må kalles for kunsterisk frihet og ikke med tanke på rekordtider. Det var utrolig mye twist&turns.
Lørdag morgen testet vi vannet i sjøen nedenfor hotellet, og det var overraskende varmt. Jeg har en liten fobi for svømming i havnebasseng, mest pga av all skit&lort som samler seg der – både søppel og diesel – i tillegg vet jeg at de pleier være kaldere enn det sjøen er, men etter testturen tenkte jeg at dette kan jo gå bra «læll». Så litt fornøyd dro vi inn til byen for lunsj, racebrief og in-check av sykler. T2 viste seg å være «hur lång som helst», med løping på et jorde uten matter – og plasseringen av AWA-syklene var ikke det miste fordelaktig. Men, sånn var det og ikke noe annet å gjøre noe med enn å prøve å holde litt fart gjennom.
Vi kom oss i seng kl 21 som planlagt, og da klokken ringte kl 05 hadde jeg fått meg gode 6-7 timer med søvn. Deilig! Spiste en enkel frokost med lyst rundstykke med ost og syltetøy, og masse kaffe!
Tiden går fort om morgenen race-day, og plutselig sto vi der på brygga. Telte på knappene om jeg skulle varme opp på land eller i vann – vanligvis velger jeg det første. Men denne gangen tenkte jeg at jeg fikk bokstavelig talt ta denne fobien og «hoppe i det» og ikke tenke så mye. Som sagt så gjort – og det var iskaldt! Svømte noen lengder og kjente at «hyperventileringen» gav seg. Da jeg kom opp av oppvarmingsområdet startet proffene – Nå var det like før!
SVØM
Jeg hadde stilt meg i den først puljen, men bakerst så jeg ble stående å vente litt. Det var en fin start da de vare slapp 3 og 3 ut med 6 sekunders mellomrom – noe som gjorde at det ble litt luft i mellom og ikke det sedvanlige basketaket de første 200 meterene. Fant en god rytme, men syntes det var vanskelig å navigere – ante ikke hvor i løypa jeg var, og syntes jeg hadde svømt en evighet før klokke vibrerte på den første 500 meteren. Deretter følte jeg det gikk litt raskere inntil jeg holdt på svømme meg ut av løypa og måtte hente meg inn – det vare og rakk, jeg klarte ikke å holde fokus og tenkte bare på at «dette blir IKKE bra». Men, plutselig var det over, når jeg trodde at jeg hadde en lang strekning igjen. Ble nesten ltt uforberedt fordi jeg pleier bruke de siste minuttene på å tenke meg gjennom T1. Opp av vannet – 33.46 sto det på klokka. «Farsken» tenkte jeg i mitt stille sinn før jeg begynte å ta meg gjennom T1.
T1
Litt knot med å få drakten av beina, men ellers godt fornøyd med at jeg valgte å ta på meg skoene med det samme og lot hjelmen stå på sykkelen. Det gikk smooth, og de nye tri-sykkelskoene mine er gode å løpe i – i forhold til vanlige sykkelsko.
SYKKEL
Kom greit igang på sykkel. Man er kjapt ute i løypa og kan få opp farten. Kjente at jeg hadde gode bein og tenkte at det er ikke noe å spare på – men hadde et lite øye ned på wattmåleren på den største sløyfa for å være sikker på at jeg ikke lå for høyt. Jeg dundret forbi mange, og hadde en super dag på sykkelen. Og ikke følte jeg at det kostet meg noe heller. Endelig litt payback for rulleøktene!
Ved passering på den største sløyfa hadde jeg i underkant av 35 km/t i snittfart. Litt under det jeg trodde, så jeg bestemte meg for å bare gi jernet på den den siste runden, beina var fortsatt gode og jeg hadde mer å gå på. Jeg begynte å ha troen på at under 2.30 på sykkel og totalt 5 timer var innen rekkevidde. Gjennom den siste skogen ble det derimot tett – det var mye urutinert sykling og flere klynger som lå både 3 og 4 i bredden – jeg mistet mye fart bak to grupperinger og måtte bruke mye krefter på å komme forbi. Den ene gjengen syntes ikke det var noe særlig at jeg passerte så de skulle dra forbi igjen – de la seg foran og senket farten igjen. Ble utrolig irritert så jeg ropte «keep right» og dundret forbi og tenkte at «nå skal de f… meg ikke få ta meg igjen». Så ikke mer til dem J
Inn mot T2 så jeg at sykkeltiden var 2.30 og noen sekunder – g tenkte at jeg må ligge blant de 5-6 beste. Kunne ikke skjønne noe annet.
T2
Bike-catchers altså! Burde vært det på alle konkurranser. Så enkelt å bare gi fra seg sykkelen og løpe rett bort til posen. Bytte sko og nappe med seg et par gels. Det gikk så enkelt at jeg ble sittende der og «Var det alt? Hva har jeg glemt?» Skikkelig racebrain!
LØP
Ut på løp blir det enda tydeligere at jeg er lengre fremme enn jeg pleier å være. Det ble løpt fort! I tillegg var proffene i løypa – jeg følte meg som den sinka enda jeg løp fortere enn det jeg skulle. Beina gled godt de første 3-4 km, men etterhvert turte jeg ikke løpe like raskt lengre – livredd for at jeg skulle ødelegge det jeg følte allerede var et godt løp og gå på en smell. Så jeg safet inn, og kunne konstantere at jeg hadde løpt to minutter raskere enn planlagt likevel. Noen hundre meter før mål rope Frode til meg at jeg lå på 4.plass og at det var utrolig jevnt. Med Italia i fjor i bakhode, der jeg fikk VM-plass med 6 tiendedeler satte jeg inn en aldri så liten sluttspurt. Det var en deilig følelse å løpe opp den røde løperen og i mål og vite at jeg var med der i oppe i toppen.
Det viste seg i ettertid at det ikke var så jevnt, men det holdt til en 6.plass og tiden 5.02. Jeg var kjempefornøyd! Jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg skulle klare et så godt resultat akkurat nå, spesielt med så mange sterke løpere i gruppa.
Men det viktigste jeg tar med meg fra denne helgen – jeg vet at jeg kan! Dette er en fart jeg kan holde i full distanse – og det lover veldig bra for Ironman Kalmar 17.august!