Ironman 140.6 Kalmar

Gro Hege har kjørt Ironman 140.6 Kalmar. En dag med mange opp og nedturer. LES!

27. august 2019

Etter en todagers kjøretur (1000 km, 11 timer) med bobil ankom vi Kalmar torsdag før konkurransen (lørdag). Det var full Ironman-feber i byen, og det sitret i kroppen når vi kjørte forbi transtionområdet som begynte å ta form og parkerte utenfor expoen. Det var spesielt å kunne dele dette øyeblikket med Mads og Jakob (tvillingene på 10 år) som lenge har hatt lyst til å være med på et Ironman-arrangement. Denne gangen klaffet det både med at det fortsatt var sommerferie fra skolen og Frode ikke skulle kjøre – og når vi i tillegg kunne oppfylle ønsket deres om en bobiltur så ble det ikke mer perfekt enn det 🙂

Etter å ha gjort unna registrering og parkert bobilen ble det en liten løpetur med gutta får å få reisen ut av beina. De skulle jo tross alt løpe Ironkids på fredag – og det skal man ikke kimse av! Noen korte drag ble det i tillegg for å få litt fart i beina, og en liten prat om at 1500 meter er akkurat så langt at man ikke kan begynne med en spurt 😉

Fredag ble brukt til en trilletur på sykkel for å sjekke at alt var som det skulle før innsjekk. Deretter var det fullt fokus på Ironkids – det er registrering, skjorter, sekk og greier – ikke noe tull der altså. Og Ironkids ble en stor suksess – virkelig å anbefale! Større idrettslig stas enn å løpe ned den røde løperen tror jeg ikke de har opplevd. Det snakkes allerede om Hawaii…..

Etter målgang ble det en test av vannet. Det var litt kaldere enn jeg trodde det ville være – og de siste 3-400 metrene inn mot T1 var full av «gress» av ymse slag. Veldig greit å vite om dette på forhånd tenkte jeg i mitt stille sinn.

Lørdag morgen var jeg oppe kl.4. Fikk en liten time for meg selv med kaffe og havregrøt. Matlysten hadde vært så som så de siste dagene, humøret like så, og det føltes ikke noe annerledes. Jeg hadde følt meg tom, utrent og daff.  Det er ikke til å legge skjul på at jeg følte et visst press – ikke fra andre – men fra meg selv. Kalmar hadde vært fokus siden mai, og målet var å kvalifisere til VM Ironman på Hawaii. Det igjen betydde at jeg faktisk måtte ha som mål å vinne klassen min. Etter Helsingør hadde jeg fått en viss selvtillit om at det kunne jeg faktisk klare. Og det var nok akkurat dette som lagde spenningen jeg hadde kjent i kroppen den siste uken. Jeg har blitt veldig sterk på sykkel det siste halvåret og løpingen er blitt mer stabil – men fortsatt mangler jeg mye, både fart og selvtillit til å løpe fort nok. Men nå var jeg her – alt var opp til meg, de andre kan jeg ikke gjøre noe med, det var kun opp til meg hvordan dagen skulle bli. Gjorde jeg jobben min som planlagt ville det gå.

 

SVØM

Stemningen på havnen var magisk, og fra «du gamla, du fria» til kanonen gikk av gikk fort. Jeg hadde vært ambisiøs og hadde self-seedet meg i gruppe « 1:00». Det føltes fremoverlent, og jeg var ikke i tvil om at det var mer riktig enn «1:10». Kanskje hodet var litt kaldt likevel?

De først 500 metrene jobbet jeg med å finne flyten –  holdt en litt høyere fart enn planlagt, men følte meg som en skiftnøkkel som knapt kunne puste ved å vri hodet. Det kom et rush av svømmere forbi etter ca 500 meter og jeg tenkte «ja,ja – det er nok de raskeste i 1:10-gruppen som tar meg igjen». Det var mye armer og bein, så jeg la meg i utkanten av feltet. Noe som nok var årsaken til at jeg svømte 4000 meter. Etter 1500 meter gikk det fort. Tanken på at gutta sto på kanten der et sted og så etter meg var god. Det som var mer ubehagelig var alt sjøgresset  langs kaia, det grumsete vannet og lukten opp kanalen. Ble smådårlig og svømte litt frenetisk for å bli ferdig. Var forberedt på å se tiden 1.15 eller deromkring når jeg kom opp, så jeg ble skikkelig overrasket når det sto 1.08. Yess – det var ikke så ille!

 

T1

Som AWA hadde jeg fått superfin plassering i skiftesonen. Det var 20 meter fra svømmeslutt til posene, måtte selvsagt løpe tilnærmet like langt som de andre, men jeg slapp å løpe mer enn 10 meter med sykkelen.

 

SYKKEL

Kjente raskt at jeg hadde gode sykkelbein. Det var endel å passere, og det var mye stress og ustrukturert sykling de først 3 milene for å si det mildt. Det liknet mer på et sykkelritt enn et triatlon. Ble syklet forbi av en gruppe på 9-10 menn, som så la seg i «klynge» 3-4 i bredden og senket farten. Jeg syklet forbi, la meg inn – og da kom de igjen. Dette skjedde tre fire ganger. Jeg blir sjelden irritert, men da – jeg tok et magadrag – blåste forbi mens jeg ropet noe om at dette ikke er et «roadrace» og tråkket på ganske hardt i noen minutter. Så ikke noe mer til dem.

Etter det fant jeg roen, og kjente at beina var som smør når jeg lå på planlagt watt. Det var deilig. Jeg hadde syklet forbi flere damer og to stykker i klassen min som jeg hadde sett, og da jeg passerte 90 km med 35 km/t i snittfart tenkte jeg at dette går fort «nå kan det ikke være mange foran meg». Hverken i klassen eller damer. Et sekundært mål var topp 10 totalt.

Jeg hadde tre flasker med SIS Beta Fuel à 750 ml med 120 gram karbo og 480 kalorier på hver. Dette skulle være hovdeinntaket under sykkel, i tillegg hadde jeg to SIS Isogel og 1 Gullbrød.

I tillegg tok jeg flasker med vann og drakk ca 2-300 ml på hver drikkestasjon.

Ved passering 120 km fikk jeg sekunderingen. Jeg visste jeg lå foran mitt eget skjema, og fikk bekreftet det jeg jeg trodde. YES!! Jeg ledet klassen og jeg var nr 8 totalt. For en herlig følelse! Jeg fikk ikke med meg helt hvilken tidsdifferanse det sto på plakaten til gutta, men leste at jeg ledet med 4 ett-eller-annet (2.40 fikk jeg vite i ettertid). Ok, tenkte jeg – du trenger ikke kjøre hardere. Safe inn nå – du skal tross alt løpe en maraton. Og det ble egentlig fokus på den siste sløyfa på fastlandet. Den var teknisk og litt utmattende med mange svinger og dertil fartsendringer samt partier med smale gangveier – det ble litt vanskelig å holde flyten. I tillegg begynte jeg å kjenne meg litt sulten og fikk en litt «tom» følelse i kroppen – litt ør i hodet, men beina var fortsatt fine og jobbet godt. Jeg hadde drukket etter plan og tatt en gel frem til 150 km. Det skulle egentlig være tilstrekkelig inntak. Tok halve gullbrødet selv om jeg ikke hadde lyst på, i håp om at det kunne hjelpe på følelsen. Ble umiddelbar litt småkvalm, men det gav seg heldigvis.

De siste 20 km bød på motvind. Jeg justerte med ned 10-15 watt og hadde fokus på å holde frekvensen høy (jeg pleier å ligge på rundt 88-90 rpm i snitt).  Rett før T2 sto Frode og gutta med sekundering. 1.plass og 2.20 sto det på plakaten (foran nr 2). Følte ingen direkte YES! denne gangen – men mest fordi jeg gruet meg til løpingen og tenkte at forspranget var for lite. Men jeg kjente på en utrolig god følelse av mestring – 5.13 på sykkel! Jøss!

T2

Fikk skiftet raskt til løpesko. Husker at jeg tok et dypt åndedrag ned i magen, blåste ut og tenkte «OK, lets do this!» i det jeg løp over matta.

 

LØP

Løpeløypa i Kalmar er 14km og tre runder. Det føles veldig langt på første runde, tar litt tid før man får tosifret tall, men på andre og tredje føler man at man får «mer km igjen» for jobben av en eller annen merkelig grunn.

Men stemningen i Kalmar! WOW – sier jeg bare. Det var helt elektrisk gjennom byen. Selv om det var vanskelig å holde «høy» fart i denne delen av løypa siden den var noe teknisk med brostein, mange svinger og delvis smal inngjerdet løype – så ble man løftet frem og gjennom! Utrolig stemning – og den ble bedre og bedre for hver runde. Det var publikum rundt hele løypa, og et fantastisk engasjement fra innbyggerene. Det var party i annenhver hage og hver park – men sentrumsgatene som absolutt høydepunkt med høy musikk på hvert gatehjørne.

Først da jeg var ute av byen, etter 3-4 km, fant jeg ro nok til å kjenne etter hvordan ståa var. Joda, det føltes overraskende greit. Beina var fine og lette, kroppen hang med. Farten som planlagt rundt 5.15-20 (jeg løper ikke fortere ftb) Hodet var det verre med – jeg følte meg jaget – klarte ikke finne roen og følte jeg løp urolig og uten flyt. Klarte liksom ikke å «ta løpet» og «gjøre det til mitt løp».

Det var utrolig godt å ha Frode og gutta der – så gøy å se engasjementet og vite at nå ville jeg se dem flere ganger hver runde. Og Lena var der, superblid og positiv!

Rundt 12 km fikk jeg sekundering Frode. Jeg ledet  fortsatt klassen, samme fart bak til nr 2.

Frode hadde sagt at det er grab&go som skulle gjelde i dag – dvs ikke gå eller stå i drikkesonene. Gripe i fart, drikke i fart. Jeg tok det jeg fikk tak i. Vanligvis er det kun cola og vann som gjelder for min del, men denne gangen – uvisst på hvilken drikkestasjon –  tenkte jeg salt og tok to kopper sportsdrikke. Bare noen 100 meter senere veltet det seg i magen og jeg fikk skikkelig magekrampe. Jeg ble matt helt ut i fingertuppene.

Inne i byen sekunderte Lars Erik bak – nr 2 holder samme fart, men nr 3 kommer raskt. Du må øke farten! Jeg kjente det berømte teppe gå ned – Men ok, tenkte jeg – hold det gående så lenge du leder. Jeg bøttet innpå med cola på drikkestoppen på vei ut av byen. Magen var ikke bra! Da jeg passerte Frode og guttene kom tårene «Jeg klarer ikke mer» brøt jeg sammen – men det var egentlig veldig lite trøst å få. Haha! Litt klapp på ryggen og en dytt – Kom igjen, dette klarer du Mamma! Det var bare å jobbe på. Noen hundre meter til og jeg måtte ut i grøfta på den første av tre runder. Det føltes bedre umiddelbart, men så snart jeg drakk noe kom det opp igjen. Helt håpløst! Ved passering ca 20 km visste jeg Frode ville stå under broen. Jeg tenkte at nå bryter jeg om jeg ikke leder lenger – løpet er uansett kjørt. Men så står Frode der og sier at jeg fortsatt leder, men at nr 3 er rask. Du tar 2.plassen med god margin om du holder dette tempoet. Jeg tenker umiddelbart «F…, da må jeg fortsette». Den neste km jobber jeg kraftig med hodet og bestemmer jeg meg – jeg har aldri brutt før, dette skal ikke bli første gang! Og gutta er her, de vil se meg i mål – jeg vil IKKE at de skal se meg gi opp, og jeg vil IKKE gå glipp av å løpe opp den røde løperen med den stemningen som er her. 2.plass er bra. Pallen er bra!

Ute av byen igjen klemmer jeg motvillig i meg en gel før neste drikkestasjon, går gjennom og drikker vann og spiser noen flak med potetgull. Jeg klarer å holde det nede, og etterhvert føles alt så mye bedre. Litt sent kanskje, men den siste runden blir den beste følelsesmessig. Jeg passerer 38 km markeringen, dunker til den og sier YES! til meg selv – du kom deg gjennom – du klarer det faktisk. Inn på idrettsbanen – løper lykkelig gjennom og får det tredje strikket rundt armen. Løpetiden er helt elendig, men jeg skjønner at jeg ligger helt på vippen til å klare en tid under 10.30. Det er ikke mye å gå på, men jeg prøver å øke litt. 3 km før mål står Frode og gutta – de roper at det var super-tight mellom meg og nr 3 ved 38 km. Jeg prøver å øke enda mer, men det er lite å gå på – beina er med, men magen vrenger seg. Gjennom byen er det utrolig mange løpere nå – jeg prøver å klemme meg forbi der jeg kan, men blir liggende i en kø. Når jeg runder hjørnet og ser mål langt der fremme skviser jeg meg forbi 4-5 stykker. Selv opp den røde løperen klemmer jeg meg forbi tre stykker som har fryktelig god tid – men jeg har tatt en 3 plass før med 0,3 sekunder margin etter en spurt opp den røde løperen – jeg skal pinadø ikke gi meg før jeg passerer den matta! Og når jeg løper over mål er jeg bare så utrolig glad – glad for å være ferdig, glad for at jeg ikke brøt!

Litt fortumlet rusler jeg inn i athletes garden. Sjekker mobilen og trackeren.

«3.plass»

«10.30.09»

Det kommer en melding fra Martine med Gratulerer mamma! Og jeg bryter sammen.

Så sliten, så glad, så skuffa og så tom på alle måter på en og samme gang har jeg aldri følt meg. Det er uvant å ikke ha Frode i nærheten etter målgang – vanligvis står han klar med åpne armer, mat og drikke når jeg kommer i mål.

Jeg må ha et lite «moment» for meg selv der inne før jeg orker å møte «verden». Men, der ute venter tre stykker med åpne armer, og de beste klemmene noen gang etter et løp. Og de er så stolte! Det er ubetalelig!

Det ble ikke VM-plass. Den skuffelsen tok det noen timer å svelge, men bekreftelsen og kunnskapen om at jeg faktisk KAN – at jeg har det i meg – og ikke minst at jeg har mer å gå på har vært tilnærmet en åpenbaring. Jeg kan fortsatt ikke tro at det gikk så fort – at jeg, selv med en helt elendig løpeetappe – etter bare ett år med skikkelig målrettet trening, kan hevde meg i teten. 3.plass i klassen, nr 15 totalt. 11 sekunder unna å kunne søke om eliteplass i Norseman….Man kan si jeg har løftet meg bittelitt siden jeg gjorde Norseman i 2013 og 2015 og stoppet på Geilo for å skifte klær og spise lunsj 🙂 Og snacket marshmallows og pølser under rundene på Gaustablikk. Superhappy med å gjennomføre.

Men nå er nye, og litt hårete, mål satt. Jeg vet jeg kan bedre. Og siden jeg er i en god steam og på oppadgående ser jeg ingen grunn til å ta sesongpause enda – men først skal det kjøres VM 70.3 i Nice om to uker!